Innlegg i DN: Nok en sykehusreform?
Dato: 20-01-2011. DN side: 038
Sykehusdebatten bør ikke ende med at man forkaster hovedprinsippene i foretaksmodellen. Men kortere og tydeligere styringslinje mellom dagens sykehusdirektører og departementet er nødvendig, skriver statsviter Morten Meyer.
Blant hovedhensiktene med sykehusreformen av 2002 var at politikerne skulle fokusere på hovedlinjene, ikke enkeltsaker. Ved å gi fra seg eiermakt til regionale helseforetak (RHF), skulle beslutninger ikke lenger baseres på kortsiktige politiske interesser og lokale særbehov, men faglig og helhetlig tenkning. Praksis har imidlertid vist at foretaksmodellens regionsnivå kommer til kort i situasjoner der det går politikk i saken.
Helse og sykehus er politikk, så lenge velgerne sier det. Sykehuset i Molde er et godt eksempel, i likhet med stadige oppslag om landets fødeavdelinger. På papiret er det regionsnivået som skal håndtere slike saker, ikke statsråden. Som følge av politikkens inntreden og hastighet blir de regionale helseforetakene et forsinkende og noen ganger tilsidesatt mellomledd i linjen mellom statsråden og sykehusdirektørene.
En annen utfordring er at sykehusdirektørene kan oppleve at regionsnivået blir et byråkratisk ledd som ikke kan gi klare nok svar. Det kan handle om prioriteringer som krever løsninger innenfor en myndighet som i realiteten bare statsråden har. I situasjoner der RHF vil vise kontroll og melde gode nyheter oppover, kan resultatet bli trege prinsipielle beslutningsprosesser og manglende avklaringer. Mange vil hevde at bygging av sykehotellet ved Radiumhospitalet, hvor sykehusdirektøren til slutt måtte gå av, var en slik sak.
En kontrast til dette bildet er at de regionale helseforetak blir veldig tydelige i mindre saker som sykehusdirektørene burde få håndtere selv. Ser man for eksempel på hva sykehus får i årlig oppdrag og må rapportere til RHF-nivået, blir den byråkratiske detaljorienteringen åpenbar.
Ved etablering av foretaksmodellen i 2002 indikerte Tore Tønne at han anså de regionale helseforetakene som implementeringsorgan. Styrt fra Oslo, ville det bli for vanskelig å gyve løs på daværende 74 sykehus og skape en ny helhetlig struktur. RHF ble statsrådens forlengede armer.
Siden da er 74 sykehus blitt omstrukturert og innlemmet i såkalte lokale helseforetak som i dag ledes av 20 sykehusdirektører. Det er satt trykk på funksjonsfordeling og samordning. Regionene har med andre ord utført implementeringsoppdraget.
På veien har de imidlertid vokst seg store med betydelig ressursbruk via staber og kjøp av konsulenttjenester. Dette er midler som nå bør kanaliseres til styrking av pasientbehandlingen og sykehusenes beredskap.
Legeforeningen har allerede flagget at de ønsker nedleggelse av regionsnivået. Samtidig øker skepsisen innad i Arbeiderpartiet, og nylig måtte sisteskanse Jens Stoltenberg åpne for endringer i foretaksmodellen.
Jeg tror det er viktig at man i den videre debatt ikke mister av syne at det er sykehusene som er bærebjelken i dagens modell og at disse p.t. leverer:
- Sykehusene behandler flere pasienter enn noengang,
- har redusert lange ventelister,
- har meget høy kvalitet på mange felt
- og er i tilnærmet økonomisk balanse.
Det må heller ikke glemmes at Stoltenberg allerede har modifisert opprinnelig foretaksmodell via vedtaket om politisk representasjon i sykehusstyrene i 2006. Det holder: Å gi det lokal- og regionalpolitiske nivå innflytelse utover dette vil være en returreise mot det fragmenterende og suboptimaliserende system man ville bort fra i 2002.
Hovedprinsippene i dagens helseforetaksmodell bør med andre ord videreføres, men uten regionsnivået som mellomledd. Når behovet er tydeligere politisk styring ovenfra og sikring av legitim administrativ styring nedenfra, vil det imidlertid være et feilskjær å erstatte de fire regionale foretakene med et sykehusdirektorat (som mange nå tar til orde for). Samme situasjon vil oppstå: At statsråden intervenerer og setter direktoratet til side når sakene blir betente i de lokale foretakene. At direktoratet i realiteten ikke vil ha myndighet til å gi sykehusene avklaringer i vanskelige saker. Resultatet blir forsinkelser og uklarhet i styringsdialogen. Dessuten har direktorater en tendens til å vokse seg store med påfølgende detaljorientering/styringsiver.
Konklusjonen blir at en revidert modell bør ha direkte linje mellom Helsedepartementet og sykehusdirektørene. Det sikrer en tettere og mer effektiv politisk styring og nødvendige avklaringer i store og/eller betente saker.
Utviklingen av sykehussektoren er dessuten en så viktig samfunnsoppgave at kortsiktig politisk mynt bør forhindres. Videre mandat for Helsedepartementet bør derfor baseres på et bredt politisk forlik om nasjonal sykehusplan. I tråd med denne må det gis tydelige oppdrag til sykehusene på kort/lang sikt med krav om løsninger på tvers av sykehus. Departementet må så følge tøft opp og ta grep dersom sykehusdirektørene ikke leverer eller evner å finne helhetlige løsninger sammen. Håndtering av en slik direktelinje vil i praksis kreve styrking av departementet, og her vil deler av dagens toppkompetanse i RHF-ene kunne trå til. I tillegg bør modellens troverdighet styrkes ved at Helsetilsynets tas ut av Helsedepartementets portefølje.
Jan Grund gjentar ofte at sykehusdirektørene har samfunnets tøffeste lederoppgave. Det minste disse fortjener, er en effektiv overordnet styring og et tydelig eierskap.
Morten Meyer er statsviter.
Jan Vincents Johannessen 19:24 on 14.11.11 Permalink |
Sykehusdirektørene fortjener også en anstendig oppførsel fra sine overordnede.